lørdag 6. februar 2016

Mobbeofre som selv blir skifter roller til å bli en mobber og sosiale samhandlingsregler på internett

Mobbing er noe som ikke skal skje. Og mobbing er straffbart. På skolen hvor jeg jobber har vi strenge regler for hvordan vi skal forholde oss når det skjer mobbing. Hvis vi ansatte oppdager mobbing blant elevene har vi plikt til å gi beskjed til ledelsen på skolen. Og hvis vi ikke gjør det kan vi i verste fall få sparket. Vi kan også bli anmeldt for forsømmelse.

Det er mange barn, ungdommer og voksne som sliter med store psyksike problemer på grunn av at de har opplevd stygg mobbing på kroppen. Og mobbingen gjør noe med de som har vært mobbeofre.

Et mobbeoffer kan utvikle sosial angst, alvorlig spiseforstyrrelser, depresjoner, generelle atferdsproblemer, problemer med å omgås jevnaldrende og problemer med å forholde seg til sosiale relasjoner. Noen elever som er mobbeofre må lære seg hvordan de skal forholde seg i sosiale relasjoner med jevnaldrende. Hvis ikke elver som er mobbeofre får hjelp kan det føre til store senvirkninger senere i livet.

Jeg forsvarer aldri mobbing. Og jeg kommer aldri til å forsvare det. Hvis det er noe jeg blir forbanna på er det når mobbere mobber uskyldige.

I møte med elever ser vi lærerne fort hvilke elever som fort kan bli klassens hakkekylling. Og kanskje også klassens mobbeoffer. Det er her vi lærerne har en viktig jobb vi må gjøre. Vi må gripe inn for å unngå de situasjonene at en elev blir en hakkekylling. Elever som ikke greier å forholde seg i sosiale relasjoner med jevnaldrende er de elevene som kan stå i fare for å bli en hakkekylling og kanskje også et mobbeoffer. For noen av de elevene har vansker med å tolke sosale signaler som jevnaldrende elever sender ut. Det kan være så enkelt som at en elev har språkvansker. Og en elev som har språkvansker kan lett ty til å slå og sparke. Språket er den viktigste nøkkelen i sosiale relasjoner mellom barn.

Det er fryktelig trist at mange barn, ungdommer og voksne har opplevd og opplever mobbing i hverdagen sin. Mobbing er en grusom og ondskapsfull handling.

Det har vært fokusert på at noen av ungene som har blitt mobbet i barndommen har utviklet seg til å bli mobbere.

Erling Roland som er professor i pedagogisk psykologi ved Senter for atferdsforskning understreker at rollebyttene er snarere unntaket enn regelen.  Han mener at når de som har blitt mobbet kommer i en ny situasjon som for eksempel bli større og sterkere får de mer kapasitet. Da kan de mobbe for å hevne seg. Erling Roland peker på at mobbeofferet kan ha en iboende mobber som kommer til syne når personen får mer makt. Han mener at i den grad mobbeofferne tar hevn så rammer det i liten grad de som har mobbet dem i sin tid. Professor Erling Roland mener at det er en destruktiv måte å bygge seg selv opp. (Kilde: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/skole-og-utdanning/leserne-forteller-var-mobbeoffer-ble-mobber-selv/a/10148552/)

Spesialist i barnespykologi ved Universitetet i Tromsø, Willy Tore Mørch mener at det vanligste er at mobbeofrene forblir mobbeofre.  For de fleste mobbeofre som har opplevd et så stort ubehag som å bli mobbet vil ikke plage andre. De vet at det er ille. Og de unner ingen det samme som det de har opplevd. Men han sier at det finnes unntak. Som for eksempel at noen blir kvitt stempelet som mobbeoffer. Og derfor lettere innta en rolle som mobber. Willy Tore Mørch mener at forutsetningen for å innta en rolle som mobber er skifting av miljø. (Kilde: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/skole-og-utdanning/leserne-forteller-var-mobbeoffer-ble-mobber-selv/a/10148552)

Inne på denne nettsiden til vg http://www.vg.no/nyheter/innenriks/skole-og-utdanning/leserne-forteller-var-mobbeoffer-ble-mobber-selv/a/10148552/
har noen lesere fortalt at de ble mobbet. Men at de gikk over fra å være ett mobbeoffer til å bli mobbere.

I jobben min som lærer har jeg hatt elever som ligger under sine jevnaldrende klassekamerater i språklig utvikling. Og de elevene kan mange ganger komme til kort. De har ikke nok ordforråd til å forklare hva de tenker, føler og mener. I stedet for å bruke språket å prate med er veien kort til å slå, sparke og klype andre medelever når de vil bli hørt. Unger skjønner ikke hvorfor andre unger slår, sparker eller klyper dem. Og de ungene som opplever å bli slått eller sparket vil se på den eleven som gjorde dette som ekkel og slem. Vi lærerne må gripe inn. Og det er viktig at den eleven som har  sparket og slått får fortelle hvorfor han eller hun ble frustrert og sint at han eller hun gjorde dette. Hvis det ikke blir tatt tak i vil i verste fall en slik atferd få ringvirkninger. Den språksvake eleven vil kanskje bli en hakkekylling eller et mobbeoffer i klassen. For elever aksepterer ikke å sparket eller slått.

I jobben som lærer kommer vi bort i elever som liker å erte sine medelever. Det trenger ikke å være ondskapsfull erting. Og naturlig nok vil medelever ta igjen å erte tilbake. For noen av elevene som først ertet tåler ikke å bli ertet tilbake av medelevene sine. De tyr ofte til tårene og mener de er blitt urettferdig behandlet. Vi lærerne må gripe inn i de situasjonene. Og vi må forklare konsekvenser om at en handling vil føre til en reaksjon. Hvis ikke kan de elevene komme i en uheldig situasjon hvor de tar på seg rollen et offer hvor de mener at medelevene plager dem.

I yrket mitt som lærer må vi hele tiden jobbe bevist med ungene for å forhindre uheldige situasjoner skjer. Og da mener jeg uheldige situasjoner som kan få ringvirkninger for elevene senere. Det handler om å se hver enkelt elev. Og det handler om å tørre å gå inn i situasjoner hvor eleven trenger støtte for ikke å havne i uheldige situasjoner.

Jeg vil trekke en prallell til oss voksne. På sosiale medier som facebook, blogg, diskusjonsforum og forskjellige kommentarfelt på nettaviser finnes det voksne som sliter med lese- og skrivevansker. Og de voksne har vanskeligheter med å uttrykke seg skriftlig. Men også å forstå sammenhengen i det de leser. De kan ofte misforstå det som står skrevet i et blogginnlegg eller i en kommentar på deres eller andres kommentarfelt. Misforståelsen kan føre galt av sted. Og i verste fall kan en sånn misforståelse føre til at den voksne med lese- og skrivevansker angriper den som eier bloggen eller facebookeieren.

Når vi har en dialog i det virkelige liv ser vi mimikk, gester og ansiktsuttrykk til dem vi snakker med. Og vi ser lett når personen vi prater med er glad, er lei seg og spøker. Det gjør det lett for oss å skjønne hva personen vi prater med vil formidle.

Når vi sitter ogs kriver innlegg og kommentarer på blogg, facebook og andre diskusjonsforum ser vi ikke ansiktsuttrykket til den som skriver. Og misforståelser kan fort oppstå. Sånne misforståelser kan føre galt av sted hvis de ikke blir oppklart med dem det gjelder. Og det kan være så lett at bloggeren har uttrykt seg galt skriftlig. Eller at en leser har uttrykt seg dårlig skriftlig i en kommentar sånn at det oppstår misforståelser. Et godt råd er å spørre om hva personen har ment i stedet for å trekke konklusjoner for fort. Det kan være at bloggeren ikke mente å skrive et innlegg på den måten. Og det kan være at leseren ikke greide å uttrykke seg godt i kommentaren han eller hun skrev til bloggeren. Skriftspråket på nettet er en hårfin balansegang fra å forstå til å misforstå. Og jeg tror at sosiale spilleregler og sosiale antenner på internett som facebook, blogg og diskusjonsforum er like gjeldene som i det virkelige liv.

Det finnes nettbrukere som ikke har de sosiale antennene i orden når han eller hun er på ineternett. Og det kan man legge merke til på forskjellige vis. For eksempel når en blogger skriver et innlegg. Og en leser som ikke har de sosiale antennene i orden tror at innlegget er myntet på ham eller henne. Den leseren er overbevist om at det er ham eller henne innlegget handler om. Her har jeg et eksempel på min egen blogg. Jeg skrev et blogginnlegg om å omgås en lystløgner. På det blogginnlegget kom det inn noen kommentarer fra en annen blogger som tok innlegget mitt personlig. Innlegget mitt var skrevet som et opplysningsinnlegg. Og det var ikke rettet mot noen bestemte personer. I innlegget mitt linket jeg til forskjellige nettsider som handlet om mytomani = lystløgner. Men likevel var det en bloggleser som påstod at jeg var en mobber som hadde postet innlegget mitt.

Det som skjedde etterpå var at den bloggeren som skrev kommentarer på blogginnlegget mitt skrev et innlegg på sin blogg hvor h*n linket til bloggen min. I innlegget sitt skrev h*n at jeg mobbet.

Hvis en blogger tar et opplysningsinnlegg skrevet på generellt grunnlag så personlig at han eller hun tror at innlegget handler om ham eller henne mener jeg at den bloggeren ikke har sosiale antenner for og omgås andre på sosiale media. Og de folkene burde la vær å lese sånne innlegg.

Det samme gjelder motsatt vei. Hvis en blogger skriver et innlegg. Og h*n vil ha kommentarer og råd fra bloggleserne sine. Da stempler du ikke bloggleserne som nettroll fordi de har en annen mening enn deg selv. Jeg har hos noen bloggere at det skal lite til før bloggeren mener at leserne er nettroll hvis de ikke er enige med det bloggeren skriver. Og i de tilfellene burde bloggeren ha sosiale antenner nok til å ikke ha diskusjoner med bloggelserne sine. For det vil alltid være blogglesere som ikke er enige med hva vi bloggere skriver.

Det er ikke å ha sosiale antenner på sosiale mediahvis du svarer en av dine lesere i en spydig og frekk tone. Og du stempler ham eller henne for å være nettroll. For da vil leserne reagere at du svarer dem spydig. Jeg har sett noen få av mine facebookbrukere og noen bloggere som etter en diskusjon med sine facebookvenner eller bloggvenner som ikke har gått i deres favør fortelle facebookvennene sine og bloggvennene sine at har blitt mobbet. Og de tar på seg rollen som et uskyldig mobbeoffer noe som ikke er tilfelle.

I jobben min som lærer i skolen opplever jeg ganske ofte at noen av elevene kan være spydige og frekke i munnen mot sine medelever. Og en naturlig reaksjon fra medelever er å bli irriterte og sinte når medelever har vært spydig mot dem. Da må jeg forklare den eleven som har vært spydig og frekk konsekvensen vil være at de andre elevene blir sinte og irriterte. Og sånn er det med alle mennesker i dagliglivet og på internett som sosiale media som blogg, facebook og diskusjonssider.

Samme om du er i det virkelige liv eller på internett skal vi huske på at de signalene vi sender ut til omgivelsene får vi tilbake. Og hvis vi er spydige og stygge i munnen til medmenneskene vi omgås med i det virkelige liv vil de vi omgir oss med ta avstand fra oss. Det samme vil også skje på sosiale media som blogg, facebook og diskusjonsforum. For det du sender ut får du tilbake.

Ha en fin kveld kjære blogglesere. Jeg fortsetter å ha kommentarkontroll på bloggen min inntil videre. Og jeg håper dere som leser bloggen min forstår det.





























































6 kommentarer:

  1. Flott innlegg til ettertanke. Heldigvis er det ikke ofte at mobbeofre blir mobbere, men trist de gangene det skjer. Jeg husker at vi hadde en gutt på barneskolen som ble mobbet. På 70-tallet var det ikke fokus på mobbing som i dag. Da vi begynte i 8.klasse forandret han seg, og da var det han som mobbet yngre elever. Han kunne utøve fysisk vold mot yngre elever han mobbet. I voksen alder han han gått inn og ut av fengsel. Hvis skolen hadde tatt tak i problemet da han gikk på barneskolen kunne mye av det ha blitt ungått.

    Jeg tror måten vi er på i det virkelige liv gjenspeiler måten vi er på når vi er på internett. Hvis du ikke har sosiale antenner i det virkelige livet tror jeg ikke du har det på internett. Det kan hende at noen forandrer seg når de sitter bak en skjerm fordi de ikke tør å være seg selv i det virkelige liv.

    Jeg synes det du skriver om sosiale antenner på internett er interessant å lese. Du får en klar tommel opp fra meg på innlegget ditt :)

    En fin kveld ønskes deg og familien din :)

    Godklem fra Irene

    SvarSlett
  2. Æg syns det hærran innlægget e bra skreve og æg trur vi alle veit av nån som har gått fra å vær mobbeoffera tel å bli mobbera. Det e bærre tragisk og trist når det går den veien men æg e glad førr at det e dæm færrestan det gjeld.

    Æg trur også som ho Irenesola at har du ikkje sosiale antenna i kvardagen så har du det ikkje på nett heller. Dæm som ikkje har sosiale antenna trur æg skræmme bort vænnan sin og førr dæm trur æg nette kan vær en stor trøst kor dæm kan hold på men tel slutt vil dæm der også vis at dæm ikkje kan omgås folk førr dæm havne ofte i konflikta. Dæm veit ikkje å gi sæg. Æg syns sånne persona e slitsomt å vær i lag med. Det hær e nåkka æg trur førr æg kan kjenne igjen folk æg har støtt bort i når du beskrive dæm.

    En enkel løsning på å ikke ha nåkka med sånne persona å gjør e å hold sæg unna dæm.

    Æg ønska dæg en fin søndag :)

    Stor bloggklæm fra mæg

    SvarSlett
  3. Godt innlegg, igjen!

    Ja, dessverre så ser man at mobbeoffer selv blir de som mobber! Men, det unnskylder de ikke på noen måter, og det er nok det de noen ganger tror. De, og de alene, eier retten til å ha blitt behandlet dårlig.

    På sosiale medier så er det slik som du skriver at man mister det non-verbale kroppsspråk og med det så tror jeg at mange som har blitt mobbet, ser ting fra et litt annet perspektiv enn de kanskje ville gjort irn.

    At du velger å ha kommentarkontroll ser jeg på som fornuftig. Enkelte klarer ikke å styre seg, og man er vel også ansvarlig for hva man godtar av kommentarer som også gjelder andre. Jeg godtar ingen kommentarer som jeg føler er over grensen på min blogg. Nettopp grunnet dette :)

    Ha en fin kveld :)

    SvarSlett
  4. Veldig interessant og tankefult innlegg du har skrevet;=)

    Dessverre tror jeg det du skriver om mobbeofre som selv bytter roller til å bli mobbere hender en gang i mellom. Jeg tror de det gjelder ikke har fått nok oppfølging og hjelp for sine traumer, og de har mye sinne, raseri og hat innestengt. Kanskje det er derfor de tar det ut på andre senere?

    Jeg har hørt at mobbing skjer så langt ned som i barnehagen, og jeg har sett barn i 3 - 4 års alderen spørre om hvorfor andre barn er annerledes enn dem selv. En jente på alder med vår eldste datter i nabolaget her vi bor hadde celebral parese, og hun hadde problemer med føttene sine. Det er naturlig at barn vil spørre hvorfor hun løp dårligere enn de andre nabobarna i nabolaget. De elsket å ha løpekonkurranse, for de visste veldig godt at jenta tapte. Selv om det ikke var direkte mobbing tok vi foreldrene oss en prat med barna våre, og forklarte at de ikke burde ha løpekonkurranser når de var sammen med henne, og vi mannen min og jeg forklarte så godt vi kunne at det er lov å være forskjellige, og alle har positive sider.

    Det er ikke bare dere lærere som bør gjøre jobben, men også de ansatte i barnehagene må være bevisste for å slukke evt. branner som oppstår.

    Jeg tror det er veldig viktig å jobbe med de sosiale relasjonene fra barna er små. Barn som har gode sosiale relasjoner når de begynner på skolen vil ha en stor fordel i samhandling med andre barn.

    Hvis du ikke har lært de sosiale kodene i barneårene tror jeg at skadevirkningene vil være store når barnet kommer i tenårene. Jeg tror at barn og ungdommer som har blitt mobbet gjennom skoleårene vil utvikle dårlige sosiale antenner og det sosiale samspillet til jevnaldrende vil kanskje være dårligere enn hos de barn og ungdommer som ikke har blitt mobbet.

    Barne- og ungdomsårene er de viktigste årene i våre liv, og gjennom de årene legger vi mennesker grunnlaget for resten av livet.

    Hvis et menenske ikke har den sosiale interaksjonen med andre mennesker i orden i samfunnet for øvrig, vil det gjenspeile seg på nettet. Forskjellen fra IRL til internett er at det er vanskerligere å avslaøre mennsker som ikke har sosiale antenner. Til syvende og sist vil de bli avslørt på en eller annen måte. Jeg tror det er enklere for de som fungerer dårlig sosialt å bruke internett, for de slipper å omgås andre mennesker. De kan skjule problemene sine lengre enn de kan når de omgås mennesker i ute i samfunnet.

    Det er mange på internett som sliter med det sosiale, og de har sin spesielle måte å være på når de opptrer på sosiale medeier.

    Du må ha en fin søndagskvled søte deg Else Marit vennen;=)

    Varm og stor klem fra Catzy







    SvarSlett
  5. Kjempebra skrevet Else Maritvennen!

    Dette var kjempeinteressant å lese, og du peker på mange interessante vinklinger, trekker inn eksempler fra din hverdag som lærer.

    Jeg mener man må helt ned i barnehagen for å begynne å jobbe med å forhindre mobbing. Når ungene begynner på skolen, kan det allerede være for sent.

    Catzy nevner ungene i nabolaget der hun bor, og hvordan de var bevisste for at andre unger var dårligere motorisk enn dem selv.

    Et slikt eksempel har jeg også. En av naboungene var for tidlig født, og hun var motorisk sen. I en alder av 6 år (før ungen skulle begynne på skolen) ble ungen trillet i vogn når moren gikk på tur. Det gjorde ikke akkurat situasjonen noe bedre for ungen som kunne hatt godt av den motoriske treningen som å gå.

    Alle 4-6 åringene lekte mye ute i gata om sommeren, og også denne 6 åringen var med og lekte sammen de andre ungene. Det var mange ganger det skar meg i hjertet når jeg hørte de andre ungene kommentere: "Du kan ikke å gå ordentlig du, og du kan ikke springe". Disse uttalelsene kom fra 4 åringer. Når unger blir så bevisste på andre unger sin motoriske utvikling som dette ser man hvor viktig det er i barnehagealder å gå inn i dybden når man har unger som er motorisk dårlige.

    De årene jeg jobbet som førskolelærer hadde jeg en unge på avdelingen som hadde en medfødt skade i hoftene. Det gjorde til at eleven løp dårlig, og hadde dårlig balanse. En gang i uka var vi med ungene i gymsalen, og hadde fysisk fostring. Vi skulle leke "Haien Kommer", og vi voksne delte inn ungene i grupper. Jeg husker en gang en av de andre ungene sier høyt: "Vi vil ikke ha .... på gruppa vår, for .... springer dårlig, og da taper vi". Etter den episoden snakket vi med ungene om at alle sammen var forskjellige, både voksne og unger, og at noen ikke kunne løpe eller går ordentlig kunne være pga av skade som hadde oppstått. Ungene skjønte det.

    Derfor mener jeg at det er uhyre viktig å gripe fatt så tidlig som i barnehagen. Ungene er ikke gamle før de skjønner at noen er forskjellige fra dem selv. Hjemme er det foreldre som har hovedansvaret, og de må også lære ungene dette!

    Når det gjelder det du skriver om at mobbeofre som selv blir mobbere. Det synes jeg er kjempetrist at det skjer. Har ingen konkrete eksempler selv på folk jeg kjenner som har blitt mobbet, og som selv er blitt mobbere. Uansett så er det ingen unnskyldning at man har vært mobbeoffer selv, for mobbing er utilgivelig! Det skal ikke unnskyldes. Selvsagt er det trist i de tilfellene en mobber selv har vært et mobbeoffer, men jeg ser ikke det på som noen unnskyldning i et forsøk på å rettferdiggjøre det!

    Jeg tror at på sosiale medeier så vil kanskje de som har blitt mobbet prøve å fremstå som sterkere enn de kanskje er når de omgås mennesker i det virkelige liv. Kanskje tar de på seg en maske hvor de skal prøve å fremstå som sterke, noe de i virkeligheten ikke er.

    Det er lurt å ha på kommentarkontrollen til ting har roet seg! Hvis det er en ting som er sikkert, så er det at den bloggeren som driver å krangler, henger ut uskyldige bloggere som Lillja og Synskepggy og kverulerer ikke kommer til å skrive noen kommentarer på bloggen min! Takk og lov ser det ut til at hun har glemt hverdagsbloggen min, og det er jeg kjempeglad for!

    Ønsker deg en kjempefin mandag, og ei kjempefin og god uke :)

    Purr, purr, og stor klem fra Toril og kattene

    SvarSlett
  6. Interessant alt det du har skrevet, og jeg leser innlegget ditt med stor interesse.

    Det er tragisk når mobbeofre blir mobbere. De burde være de første til å vite hvordan det er å bli mobbet. Det er null unnskyldig i at de har vært mobbeofre før, for mobbing er sjofelt og stygt gjort.

    Se bare på blogg. Det er noen bloggere som har fortalt at de har blitt mobbet, men hva gjør de selv? De tar ikke fem flate øre for å henge ut andre bloggere på en ufin måte.

    En gutt i klassen til eldstemann ble mobbet på barneskolen. Da han begynte på ungdomsskolen, og ble fysisk sterkere begynte han å mobbe andre elever i klassen. Gutten var ødelagt på grunn av mobbingen han hadde opplevd, og han hadde ikke fått hjelp. Foreldrene hans har fortalt at han var en hakkekylling da han gikk i barnehagen. Etter de gikk ut 10.klasse har ikke den gutten gått så mye på videregående. Han har sklidd helt ut, og havnet i litt hardt miljø. På ungdomsskolen bar han preg av å ha innvendig sinne og agresjon mot alt og alle.

    I hans situasjon skulle de ansatte i barnehagen grepet inn, og hjulpet gutten med når han lekte med de andre unga i barnehagen. Det ble ikke gjort.

    Internettbrukere som fungerer dårlig sosialt utenfor internett har det automatisk med seg når de er på internett. Det skinner igjennom fort i ting de skriver, og hvordan de takler at facebookvenner eller bloggvenner sier i mot dem. De er ute med piggene med en gang. Jeg kjenner noen få av facebookvennene mine som sliter sosialt, og det skal ikke mye til i form av at facebookvennene deres er uenige før de begynner å krangle. De misforstår den minste lille ting. Kanskje er ikke internett det beste for dem, og de skulle fått opplæring i hvordan de skal oppføre seg på nettet.

    Fin, fin ettermiddag til deg og familien din :)

    Klem, klem fra Mona Elisabeth

    SvarSlett