Psykopatenes ofre!

Har ofre av psykopater og narsissiter noen trekk som gjør dem spesielt utsatte eller disponerte for å bli ofre? I litteraturen er slike personer ofte beskrevet som tolerante, oppofrende, og som i stand til å ofte hjelpe andre på bekostning av seg selv.

De beskrives ofte som fulle av liv og energi. Jeg tror ikke disse personene er godtroende, men de tror godt om andre mennesker. Dette alene er ikke noe spesifikt tegn på ofre. De fleste mennesker vil helst tro godt om sine medmennesker. Det er faktisk en av grunnene til at ofre ikke blir trodd når de forteller sine historier.

Folk flest evner faktisk ikke å tro så ille om en person når noen beskriver dem som psykopater eller narsissister. men slike mennesker i kombinasjon med et psykopatisk individ, er en kombinasjon som er farlig for offeret. Psykopaten holder på til han/hun har funnet en slik personlighet. Deretter settes alt inn på å manipulere vedkommende. Og manipulasjonen skjer ofte i en form som offeret finner å måtte tre til støttende ovenfor. Med offerets naturlige anlegg og evner for å "hjelpe", blir dette en " ensidig symbiose" som offeret tror det får noe igjen for ved den misforståtte gode følelsen av å hjelpe noen, mens psykopaten får et offer å "dumpe" alle sine problemer på. Denne misforståtte symbiosen pågår helt til offeret blir klar over hva det utsettes for.

Et trekk som går igjen hos ofre, er ønsket om å hjelpe andre. Dette kan være både bevisst og ubevisst og grunne I både reelle ønsker om å hjelpe like mye som et utrykk for at de selv ikke fikk hjelp i sine yngre dager. Ubevist i de situasjoner der selvoppofrelsen blir så stor at det går ut over personen selv. I slike tilfeller blir ikke ofre oppmerksom på dette før de selv begynner å få så store problemer at deres normale fungering stopper opp. De blir utbrente, eller de ender opp I en tilstand av depresjon eller sykdom som ofte påpekes av andre eller som de I noen tilfeller blir klar over selv, når de ser at det går ut over andre. De kan føle at noe er galt og at de vil ut av det, men de evner ikke ta noe initiativ I mangel på forståelse av hva som er galt. Det kan være at den ene av to foreldre ser at det går ut over barna. En slik ytre hendelse som inntrer kan være det som vekker vedkommende fra offerollen og faktisk gjør at vedkommende på meget kort tid blir klar over den illusjonen det har levd i. Individet blir klar over hva det har vært utsatt for.

Psykopatens "sløvende" teknikker blir avslørt og med det kommer både sjokket over hva som skjer, men samtidig kommer også usikkerheten om hva og hvordan dette kunne skje. Offeret går in I en forvirrende undersøkende fase. Usikkerheten blir ikke noe mindre av at ingen tror ofre når de forteller hva som skjer. det bidrar til forvirringen og usikkerheten.Faktisk kan det å fortelle noen om sine egne opplevelser bidra til den forvirring man opplever. Har det man beskriver virkelig skjedd? Er det så ille eller kan det være andre mer logiske forklaringer? Tvilen og usikkerheten man føler bidrar ofte til at man bruker lang tid på å komme seg ut av grepet til psykopaten, om man noen gang klarer det. Og det psykopatiske individ vil prøve å få deg brakt til taushet av frykt for å bli avslørt. Når jeg skriver brakt til taushet mener jeg ikke fysisk likvidering, men at alle rundt en ender opp med å fordømme offeret. En mekanisme satt I sens og trigget av psykopaten selv. At ofre innser hva det utsettes for er ingen garanti for å komme ut av psykopatens klør. Tvert I mot startes en langvarig og ødeleggende kamp.

Alle kan i utgangspunktet ende opp som ofre for en psykopat. Selv de som vet og burde vite blir lurt. Psykologer og psykiatere kan like gjerne ende opp som ofre og de som har innsikt I denne problematikken gir utrykk for at det er en mekanisme om at de som blir ofre, "forventer" å bli det bevist eller ubevist. Faktisk blir f.eks. psykologer ofte manipulert nettopp fordi de tror de vet. Men alt for ofte blir de selv ofre for sin egenforutinntatthet og manglende innsikt I psykopatens natur. Å lese om denne problemstillingen er ikke det samme som å oppleve det. Således er de med mest kunnskap om psykopatens væremåte, ofre for psykopatene samt de som på spesielle institusjoner faktisk behandler denne typen mennesker. Problemet er bare at ingen synes å tro dem, når de forteller fra sin kunnskap om sine opplevelser. Ved at det er blitt et tabuemne å snakke om, hjelpes psykopaten I å pulverisere og fordreie omtale av sin egen væremåte. Ved at mange vanlige mennesker tilsynelatende har tatt I bruk ordet "psykopat" som et skjellsord, pulveriseres dets alvorlige karakter.

På en måte er det forventet. Det psykologer ikke forutser er imidlertidkonsekvenser av offerrollen. Noen sier at man kan selv avgjøre om man vil bli et offer eller ikke. En slik innstilling er imidlertid ikke mulig når det gjelder ofre for psykopater. De går ikke inn I offerollen frivillig. Faktisk er det slik at de fleste ikke ser at de er blitt ofre før det har gått mange år! Når et offer er definert som et menneske som lever livetetter et annet menneskes diktat blir det riktig ovenfor psykopater. Andre offerroller kan grunne på individets egen svakhet for sine lyster. Stilt ovenfor psykopater kan imidlertid bakgrunnen for at man blir et offer ofte være kompleks med bidrag både fra psykopatens manipulasjoner og egne drifter, holdninger og tanker.

Psykopaten er en mester I å finne et individs svake punkter og mestrer på en intelligent måte å trykke på disse punkter I sin manipulasjon og undertrykking av offeret. Det å være et offer har et innslag av å være kontrollert. Kontroll over andre er da også noe av det mest karakteristiske ved psykopater. Men egentlig er det ikke kontroll over andre som er det primære, men et forsøk på å kontrollere sine egne problemer, vanskeligheter og svakheter. For å få til det må imidlertid truende omgivelser under kontroll. Offeret som er en form for "smertens søppelkasse" for psykopaten må holdes under kontroll. Utad som synlig for andre er imidlertid den kontrollerende atferden, men den krever at man har kunnskap for å se. Og det er ofte denne atferden som er med på å avsløre psykopaten.

I det å bli kontrollert ligger også en "aksept" I å bli kontrollert. En kvinne med en psykopatisk ektemann vil for husfredens skyld akseptere en viss kontrollerende atferd. Dette bygger på den naive troen om at hvis hun gir litt så vil det bli fred og ro. Dessverre er det ikke fred og ro psykopaten vil ha. Det går igjen I litteraturens beskrivelser at psykopaten trives I "kamp". En psykopat blir aldri tilfreds. Offeret blir kontinuerlig utsatt for stadig nye forventninger som skal innfries. Ikke for forventningens skyld, men for å hindre offeret I å komme løs og få energi til å se at det blir holdt nede. Psykopaten er ikke interessert I løsninger. De er interessert I å okkupere offerets bevissthet med en konstant følelse av usikkerhet for egen tilstrekkelighet. Okkupere offeret med angst for hva som skjer om forventninger ikke innfries. På denne måten blir offeret viklet inn I en utmattelsestilstand det vanskelig kommer ut av. Og det "geniale" I psykopatens væremåte er at offeret tilsynelatende til å begynne med ikke ser at det blir viklet inn I denne ondskapens spiral.

Mens normale føler forpliktelser ovenfor sine nærmeste, føler ikke psykopaten noen forpliktelser. Tvert I mot mener psykopaten at andre har forpliktelser for seg. Det blir en enveis kommunikasjon der offeret skal gi og gi, mens psykopaten skal få og få, eller rettere kreve og kreve. det særegne ved dette er at det som oftest tar mange år før offeret innser hva som skjer. Dette henger sammen med en vanetilvenning. psykopaten begynner med små doser av forventninger og setter det ofte opp mot offerets naturlige evne til å gi! Etter hvert øker dosen sakte med sikkert og til slutt oppfatter offeret dette som en normaltilstand inntill en hendelse, et annet menneske eller et traume vekker det opp av den "gi alt for psykopaten" - holdningen det blir viklet inn i. dette blir selvfølgeligytterligere vanskeliggjort ved at offeret blir utsatt for påstanden om at det er egoistisk som slutter å "gi" til psykopaten. mens psykopaten spiller på offerets naturlige evne til å være oppofrende og tolerant, evner psykopaten å påkalle offerets skyldfølelse om det prøver å løsrive seg fra offerollen.

Selv om mange bebreider offeret for tilsynelatende å ha latt seg kontrollere å bruke, blir det helt galt å klandre vedkommende for dette. det gjør bare vondt verre. For det første har det skjedd ubevisst, og for det andre er det ingen likeverdig toleranse der også psykopaten viser toleranse. det vet han ikke hva er. Det er en enveiskommunikasjon av følelser for den andre, fra offeret til psykopaten. En psykopat evner ikke gi verken følelser eller kjærlighet. Det som tilsynelatende er kjærlighet er ikke annet enn et innlært mønster av handling som skal se ut som kjærlighet. En natur som den psykopatiske er pr. definisjon kjærlighetsløs. Det blir som å programmere en robot til å gi deg en klem eller si at "jeg elsker deg". Det høres riktig ut, men det inneholder ingen følelser. Og grunnen til det er at følelser er både gode og vonde. De kjennetegnes både av latter og gråt. I kombinasjon utgjør de virkelige følelser, følelser bare et helhetlig menneske kan fremvise. Og en psykopat regnes ikke som et helhetlig menneske, uansett hvor tolerant man er. Til det er det for store mangler rundt følelser og samvittighet.

Det er påfallende å se hvordan ofre for psykopater sakte forandrer atferd og væremåte. Fra å være fulle av energi går de til å bli tiltaksløse, deprimerte og angstfylte. Således har et positivt menneske ikke trang til å manipulere andre. De har god selvfølelse og trenger ikke få denne bekreftet I ett sett. De har troen på seg selv. det har ikke psykopaten. Hadde hun hatt det ville hun ikke hatt behov for den sykelige bekreftelsen som ligger i den manipulerende atferden. De som stadig trenger bekreftelse på sitt eget jeg, mangler denne indre tilfredshet. Dessverre er dette et tegn I tiden at mennesker I stadig større omfang får denne usikkerheten. Det kan ha mange årsaker, men grunner ofte I de forventninger og press mennesker blir utsatt for og utseter seg selv for. Derigjennom legger man også grunnlaget for at psykopatene får letter spillerom. Bare ved å eliminere indre uro kan vi motarbeide at vi ender opp som ofre. Ved å bli bevisst på de tekniker psykopaten benytter kan de avsløres. Samfunnet kan det være vanskelig å forandre, likeledes problemer og holdninger I tiden. Kunnskap om psykopater derimot kan læres, om ikke annet for å unngå at man selv faller I den fellen. Kan man litt om dette og gjenkjenner trekkene er det mulig å gå I dybden å få det bekreftet. Det som skiller de mer normale psykopatiske trekk fra at det blir til en diagnose er den kvantitative mengden!

Frykt i noe konkret finnes ikke, det finnes bare fryktsomme tanker og med det unnvikende adferd. Likeledes er det med angst. Angst fines heller ikke som noe konkret. Angst er ikke noe vi påfører oss selv, men et resultat av noe vi blir påført av andre. Det oppstår gjennom fryktsomme tanker og forventninger. For offeret blir frykt og angst størrelser som man må forholde seg til. Sammen leder de til depresjoner og det som verre er. Det som frembringer disse tanker I oss er psykopatens kontinuerligemanipulasjon , suggesjon og illusjoner. Disse nedbrytende tanker hindrer samtidig, med god hjelp av psykopaten, individet fra å bygge opp igjen styrke. Således er det viktig at offeret får avstand til psykopaten slik at det får en pause og evner å hente seg inn igjen. For noen ofre blir dette en umulighet. De er så hjernevasket at de aldri vil fine seg selv igjen. faktisk er det ikke uvanlig at ofre for psykopater selv tar I brukpsykopatiske trekk I sin desperate kamp for å komme fri. dette er imidlertid ikke psykopati.

Den eneste måten å bekjempe dette ondet er å gjøre noe. Å tro at samtale og forståelse hjelper, er bare et utslag av naivitet. Ofte hører jeg om ofre som henvender seg til hjelpeapparatet og får beskjed om å komme I samtale sammen med psykopaten. Det ut I fra en forståelse av at man I felleskap skal kunne diskutere problemet og løse det. Slike fremgangsmåter går når man har med normale mennesker å gjøre. I situasjoner med psykopater blir helsepersonellet som oftest fullstendig manipulert, sjarmert og ender ofte opp med å fordømme offeret. Normale mennesker tror at en psykopat innrømmer feil og skyld. I de få tilfellene det skjer er det bare for å manipulere og da kommer slike innrømmelser bare mens man sitter å snakker. Om det krever oppfølging I handling, vil man alltid se at det ikke følges opp.

Tvert i mot blir offeret ofte fordømt fordi det ikke finner seg I den behandlingen der har vært utsatt for. Når man ikke får forståelse for dette kommer frustrasjonen og med det en mer avvisende og aggressiv holdning. Dette må ikke forveksles med vanlig aggressivitet. Det er bare et desperat forsøk på å komme ut av en uholdbar situasjon. Vanlige helsepersonell er ikke verken trent I eller kjent med denne dynamikken. De reagerer som om man har med normale mennesker å gjøre og ender opp med å fordømme offeret. Tilbake sitter psykopaten å flirer av alle. seieren er fullstendig, offeret er fordømt, psykopaten får anerkjennelse og de naive fremstår som idioter for psykopaten. Noe som ytterligere bygger opp rundt psykopatens følelse av å være høyt hevet over alle andre. Hans eller hennes ego får ny næring.

Hva er det så som gjør at det som oftest bare er offeret som avslører psykopaten? hvorfor ser ikke omgivelsene det som skjer? Vil de ikke se eller er spillet skjult for dem? Og I så fall hvordan er det mulig? For å forklare dette vil jeg benytte eksempelet med en alkoholiker. Om venner ser denne personen ta en drink, er det ingen som reagerer. Om de samme vennene ser han ta en drink uken etter er det heller ingen grunn til å reagere. For ektefellen derimot som opplever at vedkommende tar drinkerhele dagen, utøver vold og klart opptrer avvikende grunnet alkoholen, er det mulig å se at vedkommende er alkoholiker. Forskjellen på vennene og ektefellen er av kvantitativ art. Ektefellen ser vedkommende daglig. Venner ser vedkommende sporadisk. På samme måte er det med psykopatiske lidelser. Ektefelle eller nære personer ser vedkommende hele tiden og kan se det mønster som avtegner seg. Det gjør ikke mennesker som bare ser vedkommende en gang I blant.

I tillegg til det man kvantitativt opplever er det ett moment til som spiller inn når det gjelder psykopater og narsissister. Det er det faktum at de er så gode til å spille skuespill, tilkjennegi en annen fasade enn den virkelige. Med alkoholikere kan man se at personen er beruset. Selv om det I litteraturen er beskrevet flere fellestrekk av utseendemessig karakter ved psykopater, er ikke dette noe folk flest har kunnskap om. Det gjør at de fleste ikke kan se utenpå en person om vedkommende er psykopat og man er derfor avhengig av enten å leve med vedkommende eller arbeide sammen med vedkommende for å se den virkelige personligheten. Dermed blir det også vanskelig for andre å både forstå og se at en person kan være så forskjellig fra hvordan de selv oppfatter vedkommende. Og ut I fra den generelle toleransen som forventes kombinert med at få ønsker å blande seg inn I andres problemer, ender de fleste opp med å ikke tro offeret eller overse de trekk som ellers ville dannet grunnlag for reaksjon til fordel for offeret. I denne dynamikken ligger også erkjennelsen av at det er så vanskelig for ofre å bli trodd. mennesker tror hva de ser uten å reflektere over at det er en illusjon de blir servert av psykopaten.

Vanlige mennesker har ikke verktøy for å avsløre dette avanserte spillet. De ser en virkelighet, den forholder de seg til. Når offeret beskriver en annen virkelighet som de selv ikke kjenner igjen velger de å tro det de ser. Men det de ser er glansbildeversjonen, offeret er den eneste som opplever psykopatens virkelige jeg! Det er først når offeret treffer en person som er villig til å lytte at offeret finner en medspiller som kan hjelpe vedkommende ut av det helvete offeret befinner seg i. Et annet moment som også gjør det vanskelig for offeret er at psykopaten ofte har "vært der" før offeret kommer ut. med det menes at psykopaten tidligere enn offeret kontakter alle personer I offerets omgangskrets og bearbeider disse lenge før offeret vet at det er I faresonen. Når så offeret søker hjelp av venner, familie og andre, har psykopaten allerede vært der og lagt til grunn en annen virkelighet enn den offeret beskriver. I beste fall blir omgivelsene forvirret og trekker seg bort, men som oftest blir ikke offeret trodd før det er for sent.

Det krever mot å konfrontere frykt og angst. Mens normale kan konfrontere disse følelser, vil ikke en psykopat evne å konfronterer disse. Tvert I mot avviser de at de har slike følelser selv om undersøkelser viser at over 60% av psykopater har depresjoner. Deres sykelige atferd ovenfor ofre styres ofte av et desperat forsøk på å projisere sin egen angst, frykt og smerte over på andre. Hvordan kan et perfekt individ ha slike "skavanker"? De strider jo fullstendig mot den psykopatisk-narsissistiske natur! Andre må ha skylden og offeret er denne "andre"! Det å tro at de selv er mer verdt enn andre, blir en unnskyldning eller egenforklaring for psykopatens grunn til å handle som han/hun gjør. Det blir en unnskyldning for forvirringen rundt den manglende samvittighet de opplever. I mangel av samvittighet som styrer de normales moralbegrep, prøver psykopaten på en kunstig måte å fremstå som moraliserende for å gi utrykk for å ha de følelser de ikke har, men som de misunner de normale for å ha.

Det hele ender opp I en sykelig atferd som til forveksling kan fremstå som normaliteten selv for den som ikke har kunnskap om dette. Ved å spille på andres følelser for den svake klarer psykopaten å gjøre de fleste til ofre for sitt eget syke sinn. Ved å utnytte andres søken etter bekreftelse på normalitet, på det kjente og trygge, blir alle som kommer I kontakt med en psykopat ofre ! Det er bare de som gjennomskuer psykopatens narsissistiske spill som unngår å forbli ofre for et av menneskesinnets mørkeste disipler, det narsissistisk/psykopatiske individ!

Kilde: http://www.sfm.no/Serier/Psykopatiserie/Psykopatiserie-del-10.htm