Vår yngste datter måtte opereres lørdag 09.05.2009!

Ullevål sykehus.

Hei igjen alle sammen! En stund siden sist jeg har blogget, men nå er det på tide med en oppdatering. I helgen hadde vi planlagt at vi skulle dra på hytta til Mari og familien. Barna gledet seg masse, for de gledet seg til å møte barna til Mari og ikke minst få kose med kattene. Slik gikk det ikke.

Fredag ettermiddag var min yngste datter ute sammen vennene sine. De drev og syklet. Vi er nøye på at barna våre bruker hjelm på hodet når de sykler, for faller de av sykkelen så er veien ikke lang for hodeskader.

Ca.kl.18.30 kommer en av nabojentene løpende, og hun gråt. Hun fortalte at Christine hadde skadet seg, og lå og hylte like bort i gaten der vi bor. Karl Erik og jeg sprang selvfølgelig bortover, og der lå hun og vred seg i smerte. Vanligvis tåler Christine en støyt, og hun har alltid vært den tøffe typen, men når hun hyler: "Ikke ta bort i foten min" skjønte vi noe alvorlig hadde skjedd. Vi visste ikke hva.

Venninnene til Christine kunne fortelle at Christine hadde kommet bort i en stor stien, og mistet balansen på sykkelen sin, og hun falt av sykkelen i en skråning. I fallet hadde hun krasjet foten inn i et gjerde.

Karl Erik fikk båret Christine hjem, og hun gråt som bare det. Vi fant ut at vi skulle kjøre på legevakten, for å få tatt en sjekk. Når Christine gråter slik var vi ganske sikker på at noe var galt, og hun hylte bare vi prøvde å flytte foten hennes. Vår eldste sønn Christoffer tok var på vår andre datter Cathrine.

Kl.20.15 ankom vi legevakten, og vi fikk komme rett inn. Røntgen viste at lårbeinet til Christine var brukket, og hun ble øyeblikkelig innlagt på Ullevål sykehus på barneavdelingen.

Aller først kom vi til mottakelsen, og ble møtt av veldig hyggelige sykepleiere, og vi fikk prate med en ortoped som sa hvordan de kom til å utføre inngrepet. De satte henne opp for operasjon lørdag morgen. Christien fikk smertestillende slik at hun skulle slippe å ha det så vondt. Deretter ble Christine kjørt opp på barneavdelingen der hun nå ligger.

Både Karl Erik og jeg var på sykehuset den kvelden, og vi foreldre får tilbud om å få en gjesteseng inne på rommene til barna. Alle vi pårørende får mat og drikke så mye vi ønsker når vi er sammen barna våre på sykehuset. For en service sykepleierne og legene viser! Jeg er imponert! Vi bestemte oss for at Karl Erik skulle være på sykehuset natt til lørdag. Jeg dro hjem til Christoffer og Chatrine, og fikk ordnet det slik at foreldrene til Karl Erik kom hjem til oss slik at de kunne se etter de to andre. Det ble en sen kveld på fredag.

Lørdag morgen stod jeg opp tidlig, og ordnet meg i stand. Jeg dro på sykehuset, for jeg ønsket å være sammen Christine når hun skulle bli operert. Christine ble kjørt på operasjonsstuen kl.08.00, og hun kom på overvåkningen kl.09.45. Hun hadde så vondt da hun våknet, men fikk smertestillende med en gang. Jeg husker ikke hvor lenge hun lå på overvåkningen, men jeg tror klokken var nærmere 13.30 før hun fikk komme opp på avdelingen igjen. Hun sov mye hele ettermiddagen, men våknet pga smerter. Da fikk hun smertestillende og sovnet igjen. Hun var kvalm etter narkosen og kastet opp en god del om ettermiddagen på lørdag. Både Karl Erik og jeg ønsket å være hos Christine om natten, og det var Christine glad for. Først på lørdag kveld greide Christine å drikke litt saft, og hun greide 1/2 brødskive.

I går søndag 10.05 var Karl Erik og jeg på sykehuset hele dagen, og legen som opererte Christine sa på legevisitten at operasjonen gikk veldig fint. Hun kommer til å ha smerter en stund fremover, men disse vil gå over. De hadde satt inn to stålpinner i beinet hennes, og de skal hun operere ut om ca. 3 . 4 mnd. Christine får ikke gå på foten før om ca. 6 - 8 uker. Barn kommer seg veldig fort ved slike operasjoner, og beinet til barn leges mye fortere enn hos voksne! Christine hadde vondt i går også, men ikke så mye som jeg hadde trodd. Hun fikk smertestillende ved behov. Vi hentet Christoffer og Cathrine på besøk til Christine, og det ble Christien veldig glad for. Foreldrene til Karl Erik kom også på besøk.

Selv dro jeg hjem sammen med Christoffer og Cathrine, og i natt sov jeg hjemme. Moren til Karl Erik kommer til å være hos oss til Christine kommer hjem fra sykehuset. Hun ønsker å avlaste oss med de andre barna. Selv om de begynner å bli store, så trenger de tilsyn! For en fantastisk svigermor jeg har! Hva skulle vi gjort uten henne! Svigermor er alltid omtenksom og omsorgsfull mot alle sammen! Natt til i dag var Karl Erik på sykehuset sammen Christine, og svigermor skal dra på sykehuset snart for å avløse Karl Erik. Jeg kommer til å dra på sykehuset i kveld for å være sammen Christine på sykehuset natt til i morgen.

Karl Erik ringte hjem for en times tid siden, og sa at Christine mest sannsynlig blir utskrevet fra sykehuset på onsdag. I dag har jeg fått bestilt rullestol til Christine som hun skal få sitte i, og vi skal legge til rette hjemme for henne. Vi er glad fordi vi har alt på ett plan hjemme hos oss. Karl Erik har fått fri fra jobben sin i to uker foreløig, for vi ser at vi trenger å være to personer når vi skal løfte Christine f.eks opp i rullestolen. Vi kommer til å få opplæring fra sykepleierne før Christine blir utskrevet.

Det er første gang vi har hatt et barn som har skadet seg, og det er slett ikke moro når det skjer. Mange kan finne på å bli stresset i en slik situasjon, og jeg har alltid sagt at jeg kom til å bli hysterisk, men jeg reagerte med ro. Hvis vi hadde blitt stresset og engstelig, hadde det smittet over på Christine. I en slik situasjon skal man tenke på barnet! Det er hun som skal blir beroliget at det kommer til å bli bra! Det hjelper lite hvis foreldrene blir stresset. Verst var ventingen før Christine ble kjørt på operasjonsstuen, og jeg var på gråten flere ganger da vi ble med i "slusen" før operasjonssalen. Christine var engstelig for narkosen og operasjonen. Vi trøstet henne og fortalte henne at dette kom til å gå fint. Hadde vi vist vår engstelse ovenfor Christine, hadde også Christine blitt redd.

Det er grusomt for oss foreldre å sitte å vente på at sykepleierne kommer og forteller at operasjonen er vel overstått, og vi kunne komme inn til henne på oppvåkningen. For en lettelse når vi fikk beskjeden om at vi kunne gå inn til henne på oppvåkningen!

Jeg er sjeleglad for at operasjonen gikk bra, og for at Chrisitne har mindre smerter nå! Det blir godt å få yngstejenta vår hjem igjen, og Christoffer og Cathrine savner henne masse!

Jeg vil takke så mye for alle gode og varme hilsninger som har strømmet på disse dagene her;)) Det varmer veldig mye;)) Jeg setter stor pris på dere alle samme;))

Ønsker dere alle sammen en fin dag videre;))